
Det starter pent, bokstavelig talt. Landskapet ut fra Vasanello er flott, med nøttetre- og olivenlunder som står tette. Hasselnøtter er den store industrien her – ved siden av oliven og vindruer. Og, jeg lærte underveis at trærne står akkurat passelig luftig, for rikest mulig høst, noen hundre trær på hvert felt.

Apetitt
Sola skinner, det er en fantastisk tidlig-høstdag, som en god norsk sommerdag. Snart skal vel disse fruktene høstes.
Så går det oppover. Sola steiker. Det er egentlig litt heftig. Pusten likner stadig mer på pesingen jeg regner med fra det gamle damp-loket på lokal-linja her i bratta.

– Det er verdt jobben! roper veiviser Arild et sted foran der. Han og en god nabo tok el-syklene i dag, Arild visstnok på grunn av en strekk han må få orden på.
Jeg prøver å overbevise meg selv om at hans el-sykkel neppe vil gi ham like mye å glede av turen som jeg har. Og lunsjappetitten er garantert.
Sikk-sakk-tog
Smale, asfalterte og klatrebratte veier.
Plutselig må jeg vrenge ut til siden for to Aper i fint driv imot – det er disse knøttsmå, ikoniske lastebilene på tre hjul som italienere (og neppe noen andre) sverger til. De er også omtrent det eneste det er plass til på disse latterelig smale veiene her.
Over jernbanesporet igjen, det går tydeligvis i sikk-sakk og er forresten merkelig smalt. Garantert ikke bygd for høye hastigheter.
– Stedets turistattraksjon sommerstid, får jeg vite. – Da kan man ta turen på luftig, avslappende vis i temmelig åpne vogner. Utsikten er fabelaktig.
Jeg tror ikke Arild hører gispet som kommer til svar, men han er allerede – igjen – rundt neste sving.
Premieutdeling
Mer nøtter, oliven og nå druer står og godgjør seg i solveggen. Det er sånn lia føles. Svetten siler. Sommeren nordpå føltes vel kanskje like varm i juli.
Hvorfor har jeg ikke en sykkel med lettere gir? Man kan lure.
300 høydemeter, cirka rett opp.
Så: Jeg ser skiltet! «Ristorante 200 meter»
Mat!
Om en halvtime, i hvert fall. Når restauranten åpner.
Note to self:
Vi – jeg – kunne tatt turen opp helt piano. Eller valgt en mindre bratt vei. Men sånt vet man jo ikke som førstereis i lia. Og sånt sier man ikke noe om, når man ikke har pust til det.
Og: Jeg må få byttet det giret til noe lettere.
Uansett: På tide å fylle vann! Og få sett på denne nydelige utsikten. Fin premie for turen opp bratta! Heldigvis er det utforbakke hjem.


