De to elsker Italia, de vil ha sitt eget sted, de har falt for landsbylivet – og de var nysgjerrige på to av boligene vi har for salg.
Vi tok runden, men nei. Kort sagt: Fine boliger, men ikke for dem… Ingen klaff der, altså.
Men…
Men – underveis rakk de å fortelle mye mer om hva de da ønsker seg, og jeg kom på at min gamle venninne Anna hadde vist meg en eiendom litt lenger nord for det par år siden.
Den ville nok passet dere, sa jeg, men det har jo gått et par år, så…
Og salg blant italienere går jo ofte sakte, og huset var fortsatt for salg.
(Eieren liker forresten stedet så godt at når huset gradvis passet dårligere for et par skrøpelige bein, hadde hun bygd et anneks på den store tomta. En tomt hvor det også var godkjent for bygg av både enda et hus og ikke minst basseng. – Fritt frem for yngre krefter, som hun sa.
Og vi dit!
Og ganske riktig: Mine nye norske venner falt for eiendommen. Moderne i form, solid renovert med klassiske (opptil 400 år gamle) materialer og nær både en liten landsby, pizzeria, bar og supermercato.
Om landsbyen får to nye norske innbyggere, vet jeg ikke ennå. Men jeg mistenker at de to nordfra snart vil starte på italiensk-kurs.
Arild
