– Buon giorno! E grazie! Svarer jeg.
Det er godt hun følger med. Vi hadde jo vært ute hele dagen.
Selv om man jo egentlig ikke trenger å låse her. Kanskje det er kattene hun tenkte på? De svinser jo rundt overalt og kan godt finne på å bosette seg i en rolig kjeller.
Døra har hun stengt for meg, sier hun, så jeg vinker og rusler i vei. – Buona giornata!
Skrittene kaster ekko mellom de grove, svarte steinveggene. De er fra 1400- og 1500-tallet, av tufo. Det er en egen greie her i Vasanello, det forteller jeg sikkert om en annen gang.
Spindelvevet i utelampa til Maria synes ikke i dagslys, ser jeg. Men blomstene på muren hos – jeg tror han heter Pedro – står fargerike og frodige. Et par naboer har stoppet for en prat utenfor skredderen. Jeg passerer bakeren som bare har åpent et par dager i uka. Og motedesigneren(!) som sjelden har åpent fordi hun stadig farter til Roma. Eller kanskje Milano. Stadig flere unge flytter tilbake hit, heldigvis.
Jeg er egentlig på vei til torget. Det er jo onsdag, og onsdag er markedsdag. Der borte fra hører jeg allerede hun med fruktvogna, hun som gauler «tutto a uno e cinqunta» når salget starter oppunder pranzo. Nå har de bare så vidt åpnet. Sikkert mye folk.